Jeg heter Liz Rognstad, og bor på Kjeller sammen med min samboer Svein og mine 4 hunder, Miro, Kira, Itzy og Pia.
Jeg vokste opp med hunder, vi hadde riesenschnauzer og en blandingshund som lød navnet Pelle. Sistnevnte var av ukjent opprinnelse – det skulle visstnok være mye puddel i han! Men det fantes ikke så mye som en krøll på den pelsen – så opprinnelsen var og ble ukjent.
Etter hvert giftet jeg meg med en som var like ”hundegal” som meg, så det varte ikke lenge før vi hadde verdens søteste litte schäfergutt i hus. Men viljen var større enn forstanden – vi kunne nok ikke særlig mye om hund – så når han var 18 måneder så var han sjefen i huset – sammen med far. Da bar det av sted til Nordenstams Hundeskole, og med hjelp av Geir Nordenstam, og MYE trening med Tico og mor, så levde vi sammen i fred og fordraglighet til Tico døde 9 år gammel.
Neste hund ble en Tervueren, og en ny lidenskap ble født! Konkurranselydighet! Vi hadde mange flotte opplevelser med Chann! Han var en fantastisk hund å trene. Men dessverre, 4 år gammel ble han utsatt for en ulykke og døde.
Nå fulgte en del år uten hund, men med små barn. Etter hvert som barna vokste til, vokste også ønsket om hund igjen. På et NKK-stevne i Fredrikstad fikk jeg se Heidi Billkvam med sin Shanty. Jeg falt pladask for bearded collie der og da, og ett år senere reiste jeg til Ski for å hente min første beardis – MARCO. Han var en liten tøffing, med stor personlighet – men det skulle vise seg etter hvert at lydighet ikke var noe for ham. Han syntes rett og slett det var kjedelig! Og en skuespiller av rang er han :o). Når jeg tok fram sykkelen så begynte han å halte. Han likte ikke å bli sliten nemlig. 
Når han var 3 år ønsket jeg meg en ny hund og trene med. En som forhåpentligvis hadde litt mer arbeidslyst enn Marco. På ny gikk turen til Ski, og denne gang ble det en liten tispe som heter Kira. Hun hadde absolutt mer arbeidslyst enn Marco, men akk så engstelig for verden rundt og for høye lyder og lignende. Vi har fått ødelagt mer en ett stevne fordi det har kommet et fly (kunne jo ligne på torden det!) eller et ”smell i potta” på en bil som kjørte forbi.
Nå har Kira blitt nesten 8 år, og lydighetskonkurranser er lagt på hyllen for hennes skyld. Da var det tid for anskaffelse av ny hund. Det ble noen samtaler med Heidi og Ulf i Sverige, og den 01.11.06 ble det født 8 valper på Kronbacken. En av dem ble min lille Itzy. Hun er en fantastisk hund og jeg bare eeeelsker henne. Hun er glad og lykkelig, alltid treningsvillig og innstilt på å gjøre sitt beste. Og nesten best av alt - hun gjør sitt beste uansett om det er konkurranse eller trening! Jeg priser meg lykkelig for å få lov til å eie en sånn hund!!! Vi konkurrerer og er i skrivende stund i klasse III.
I og med at Marco ble borte, så var det jo plass til en hund til!? Tilfeldighetene ville at jeg kom over en liten bedårende frøken som jeg falt pladask for! En liten Norfolk terrier på 9 mndr. som var importert fra Tyskland. Hun som hadde henne måtte gi henne fra seg pga. allergi, og jeg var jo allerede solgt. Min venninne Ann Merethe mener hun burde hete Impulsiv eller Expensive (he he) men hun ble nå hetende Pia. Hun er en liten hund med strålende humør og innstilling til livet, og med pågangsmot som er en terrier verdig! Det kommer til uttrykk på agility-kurset som vi går på, og i skogen sammen med Itzy! Pia tar de fleste utfordringer på "strak labb".
I desember 2007 døde dessverre min datter Janne, og vi sto igjen med hennes hund, Miro. Miro er en supersnill bearded collie-gutt (mann) på 9,5 år. Han flyttet inn her, og har slått seg helt til ro. Han har jo selvfølgelig vært her mye opp gjennom årene, men det var nok litt overgang for han fra å være mammas kosegutt til en i en flokk på 4. Men Miro er som poteta, han passer til alt!